Well, hello there

                                                                                Long time no talk...

Tatt i betraktning at jeg nesten har drept hele bloggen min så har jeg til tider vurdert å bare, dere vet den gamle-jeg vurderer-å-slette-den greia, men sannheten er at jeg har bare trengt litt pusterom vekk fra det hele. Angrer jeg på at jeg ikke har delt hele utvekslingsåret mitt på internett, for å ha noe å se tilbake på når jeg er nittitre og muligens må ha noe å bla tilbake på for å huske hele opplevelsen? Egentlig ikke, jeg har funnet ut at jeg er skremmende komfortabel med privatlivet mitt, jeg liker å være litt privat. Og det å dele alt jeg har gjort i år føltes på et punkt litt feil ut, jeg ville ikke være hun som satt dro blitzen opp i tryne på alle på hver en anledning bare for å "ha noe å blogge om", eller for å fortelle alle mine nære og kjære at jeg savner brunost og vasa knekkebrød, nei det er egentlig litt lite vesentlig. For jeg har gjort dette året for min del, og gud har jeg lært masse. For å være sånn heeelt ærlig, så har jeg alltid følt meg relativt voksen mentalt sett, og jeg føler at jeg bare har vokst enda mer på dette året, og kunnskapen, minnene, språket, og det selvstendige jeg sitter igjen med får meg til å trekke på smilebåndet så mye at det verker, dette må være en av de mest fantastiske tingene jeg har gjort for meg selv. Å dra ut i verden, å se nye ting, møte nye spennende eksotiske mennesker, å være ti ganger mer eksotisk for dem, å bli enda tryggere på et annet språk, å bli selvstendig og uavhengig av andre en meg selv- det er med andre ord noe jeg skulle ønske at flere mennesker på min alder gjorde.

 

Det er kansje litt merkelig at jeg ikke ønsker å dele et av de mest fantastiske og minnerike året i mitt liv, for å memorisere det senere. Men, jeg har bestemt meg for å dele litt periodevis når jeg kommer hjem igjen, jeg har tusenhvis av bilder, og historier å fortelle. Men jeg orker ikke å bruke tid på å sitte å fortelle dere det med en gang, jeg vill levet litt u nue-t og absorbere alt før jeg er klar til å fortelle om det.  Jeg har på en måte blitt tvungen inn i situasjoner jeg ikke har vært borti før jeg kom hit, og det har vokst utrolig på meg, følelsen av å vite at jeg kan ta vare på meg selv, fikse opp i ting og leve litt uavhenging av andre føles helt fantastisk. Før jeg dro var det en del mennesker som fortalte meg at "Ja Vendela, når du først reiser så kommer du aldri til å ville flytte hjem igjen" og noen som fortalte meg at " det er først når du flytter at du finner ut hvor fantastisk Norge er!" Jeg sitter på en måte litt mellom begge, jeg har definitivt fått smaken på det store utland, men når jeg tenker meg om så har jeg egentlig alltid hatt det. Jeg har kjempelyst til å flytte tilbake for å studere, og gjerne jobbe noen år utenlands, men samtidig så har jeg fått smaken på hvor fantastisk vårt moderland egentlig er, å tenkt masse på hvor heldig jeg er som er født og oppvokst i verdens rikeste land, et land som har alle muligheter innen rekkevidde. Det har fått meg til å tenke litt nytt, å sette pris på hvor og hva jeg kommer fra. For sannheten er, jeg liker Norge jeg, nei det var tull, Jeg elsker Norge. Vi nordmenn har ikke peiling på hvor godt vi har det, alle innførte normer som fungerer så bra både lokalt og globalt, og all informasjonen om omverdenen vi får inn på et utrilig tidlig tidspunkt i livet. Vi vokser rett og slett opp i en helt annen verden en det britene gjør, og på en måte så gjør det meg litt oppgitt, at vi har så utrolig mange flere muligheter og fordeler, og på en annen side så får de meg til å føle meg så uforklarelig takknemmelig. Vi fokser opp med fokus på å invidualisere befolkningen og snakk om janteloven som ryggmargen vår, mens realiteten er at Norge har nesten lagt fra seg janteloven, den er i hvertfall blitt utrolig mye mildere og nytenkende. Jeg har aldri egentlig merklagt eller tenkt så mye over hvor fritt vi har det egentlig, den norske skolen føles litt som et lite stoppested på veien som mange velger å gå i forhold til den britiske, missforstå meg rett her, jeg syns mange sider ved den britiske skolen er helt fantastisk, men jeg har begynt å merke forskjellen, tro det eller ei, så er nordmenn litt voksnere av seg. Nettopp fordi vi ikke blir behandlet som barn. Akkurat det savner jeg litt, å kunne gjøre som jeg føler for, selvfølgelig innenfor et visst ramme og regelverk men å kunne tenke som jeg vill og kunne skrive som jeg vill og fremdeles få erkjenning for det. Jeg savner individualitet rett og slett.


Ph_Tumblr//

Når det skal være sagt, så vill jeg bare meddele at jeg har det helt fantastisk, jeg føler definitivt at jeg har gjort det meste ut av året mitt, og kan se tilbake på en fantastisk opplevelse, og det å ha et helt nettverk med venner i et annet land føles også veldig trygt ut, det å vite at jeg kan komme tilbake når som helst er en betryggende tanke som surrer litt rundt i topplokket mitt. Men frem til neste gang så skal jeg være oppdatt med å nyte de siste månedene mine til det fulleste.

 

Love V.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits